Seiling i Stockholm skjærgården

Lørdag 25 juli – starter dagen tidlig, hadde tenkt på å ta et morgenbad, men tempen i vannet var 13 grader, så det ble ingen bading på oss. Vinden var passe god inne i bukta hvor vi hadde overnattet på svai, og viste seg å være frisk når vi kom ut i skjærgården. Vi setter kursen mot Gräddö hvor vi vet vi kan få bunkret proviant og oppdatert vår blogg. Derifra går turen på kryss sør vest mot Blidö – mannskapet har bestemt at vi skal seile passasjen mellom Blidö og Yxlan. På vei dit var vi innom på Norröra hvor ”Vi på Saltkråkan” ble spilt inn – litt memory lane for oss oldiser som vokste opp med denne serien. Ut på kvelden oppdager mannskapet at det er slutt på gassen, noe som forårsaket at skipperen ikke fikk sin morgen te kopp den påfølgende dag – et forhold som igjen var med på å prege skipperens humør i betydelig grad. Vi sjekker en rekke gjestehavner i flere mils omkrets, men det er ingen som har 5 kg gasstank. Det viser seg også at det er en annen standard kopling på gassflaskene i Sverige. Det betyr at vi også måtte skaffe til veie en ny koplingsanordning, noe som skulle vise seg å ta mesteparten av søndagen. Treffer igjen Iver og kona også denne dagen. Til alt overmål var også de gått tom for gass – butangass – men vi tok det med fatning og var løsningsorienterte. Til slutt finner vi gass i Furusund og koplingsutstyr tilgjengelig på Gräddö. Gjestehavnen der var utsatt for vind og bølger fra passerende båter, så vi seiler videre når gassapparatet igjen gir varme. Ender opp på Tjockö hvor vi rigger oss til å svai. Etter en rolig natt og en like rolig morgen seiler vi på ny sør over. Vi har ingen klar destinasjon, men ubevist er kursen sør over i den nordre delen av stockholms skjærgården. Vi har også i dag en frisk vind fra sør vest som forårsaker at vi krysser oss sør øst over - dvs ut i den ytre skjærgården. I åpent lende med lave og langt mindre skjær og holmer merkes både vind og bølger bedere. Både mannskap og skipper blir etter hvert slitne av å stå på halv tolv – ca 30 graders krenging – så vi beslutter å sjekke ut Rødløga. Har lest og sett bilder derifra, skal vist være vakkert der. Innseilingen er en utfordring med grunner og skjær over alt, men vi styrer sikkert for fulle seil nesten helt fram til tiltenkt ankerplass. Det ligger en bøye fra SXK inne i havnebasenget her, men den var opptatt så vi slipper ut Bruce og svaier godt på egen dregg også denne natten. Vi ”knerter” oss en tur rundt i skjærgården og oppdager at det ligger minst 40 båter i naboviken. Det er også en landhandel og cafe på øya som måtte besøkes. Det er ikke biltrafikk her, og kun turstier som tar en rundt på øya. Vel verdt et besøk. Neste dag er det grått så vi tenker i første omgang å ta en dag med lydbok og slafing. Skipperen blir derimot rastløs og vi letter anker litt ut på dagen. Vinden er frisk også i dag. Vi har disse dagene hatt en stødig vind på 9-11 m/s og noe mer i kastene så vi kjører fortsatt med et rev i storseilet og justerer forseilet etter hvor skarpt vi krysser. Vi seiler mot Möja og tenker å ligge der for natten, men også her er det ”stinn brakke” i alle lune viker som for øvrig også er omtalt i SXK store havneguide. Vi legger kursen litt utenfor den leia hvor de fleste går og finner en lagune hvor vi selvfølgelig ikke er alene, men det er god plass til å ligge på svai. Lökaö er navnet på plasen hvor vi overnatter. Neste dag –onsdag – har vi storrengjøring i båten, lufter ale dyner, puter ( inkluderte sofaputer) og pledd. Under dekk ble vegger og gulv vasket med grønnsåpevann så det luktet friskt og rent når alt etter hvert kom tilbake på plass. Været er strålende, så vi soler oss, slumrer og leser i solen. Ser også 3 - tre - kongeørner som lenge flyter på vinden over det området hvor vi ligger. Vedrørende vildt forøvrig har vi sett mink, sel og utallige sjøørretter ( eller lakser) av ikke utetydelig størrelse som spretter høyt over vannflaten. Vi rigger oss til og har det toppers. Ut på kveldingen begynner det å krible i skipperen igjen og mannskapet vet hva det betyr. Vi letter anker og heiser seil – inne i lagunen – til anerkjennende nikke og smil fra andre seilbåteiere. Fortsatt god vind og vi seiler fram til det blir mørkt. I skumringen finner vi en lun vik hvor vi faktisk er alene. Her slippes dreggen og vi ligger på svai i bukten utenfor Björkholm. Skipperen registrerer at det er dårlig dreggfeste, noe som gjør at skipperen våkner tidlig neste morgen. Vi har i løpet av natten snurret 180 grader og etter som vinden tiltar i styrke ut over morgensiden driver vi av og på vei mot land. Vi oppdager dette, og rekker så vidt å få vinsjet opp ankeret, startet motoren, og snudd båten slik at vi unngår grunnstøting.
Vi har over en periode på mer enn en uke hatt et problem om bord i vår vakre skute. Som alle vet er det stuerten sitt ansvar å sørge for provianten, i dette ligger også å påse at det er tilstrekkelig med drikke om bord som er egnet til ankerdram. I over en uke har vi ikke vært i land på steder hvor denne type flydium har vært tilgjengelig. Derfor besluttet skipperen å sette kursen mot Waxholm – vi har vært der tidliger og vet at det er systembolag der. Turen er på ca 20 nautiske mil og mesteparten av distansen går i ”hovedleia”. Det var til dels fascinerende å se så mange lystfartøy innenfor egen synsradius, men det var også støyende og til tider irriterende. Store motorkrusere suser forbi, og lager bølger som kan vippe en uforvarende person rett på sjøen, ser ut til at svenskene kan ha godt av litt opplæring i god sjømannskap. Men vi kommer oss fram tilslutt etter å ha hatt svært skiftende vindforhold under seilasen. Siste delen inn til Waxholm var det frisk vind og en skarp kryss slik at båten krenget godt over 40 grader. En slik seilas ville avstedkommet skarpe protester tidligere, men i dag klamrer mannskapet seg fast med et sikkert smil og nikker fornøyd når vi seiler i fra en tysker. Vel framme fortøyer vi ca 10 meter fra systembolagets inngang, stuerten besørger at lagerkapasiteten på denne sorten flydium er dekkende for flere uker framover. Etter at varene er vel anbrakt i båten går vi å spiser på Waxholm hotell – utmerket mat der. For å unngå ”køkjøring” videre legger vi kursen videre sørover mot Stockholm, for deretter å ta den smale kanal liknende leia via Nacka mot Saltsjøbaden. Vinden løyer og vi kommer ikke lenger enn til Duvnäs hvor vi legger oss inn på en ledig plass på marinan – med et sikkert smil. Det var mørkt allerede da klokken var blitt over 10, så vi følte at vi ikke tok oss alt for mye til rette. Fredag morgen fortsetter turen ned mot Saltsjøbaden hvor vi tenker å legge til. Det er fullt med båter i marinan, men vi finner en ledig plass, men mens vi ordner med fortøyningstau og fendere smetter en fransk båt inn på plassen rett forand baugen vår. Irritert fortsetter vi videre. Vi går rett opp mot vinden en periode hvor vi motrer. Senere seiler vi i slør og lens – vindmåleren ligger på stødig 11 m/s med noe mer trykk i kastene. Men når man lenser merkes vinden nesten ikke. Vi sitter sammen i cockpitten og mannskapet leser høyt, mens vi legger mange distansemil bak oss. Ender opp på Bullandö – som er den største marina for lystfartøy i hele Stockholms skjærgården. Her får vi anvist en plass godt i le for vind og vi spiser en bedre middag på restaurangen nede ved sjøkanten. Lørdagen går med til å se på båter – vi er om bord i en HR 352 som ligger til salgs her. Det var skuffende liten plass under dekk, og vi var vel ganske enkelt skuffet begge to etter den befaringen. Skipperen vasker båtens skråg utvendig og teaken i cockpitt, mens mannskapet vasker og rydder under dekk. Været er noe skiftende, men vi ender vel opp på restaurangen i kveld også – det skal være musikk underholdning der i kveld.