Småland skjærgården

Før denne turen hadde skipperen den oppfatning at Stockholms skjærgården var uendelig og den ultimative seile arena. I dag er han noen måneder eldre og uendelig mye klokere – når det gjelder svensk skjærgård. Det er minst like mye øyer og holmer, fjorder og bukter sør for Öja som nord for denne. De flotte uthavnene og den gode vinden er like mangfoldig og stadig her som lengre nord, så kjære lesere. Om man skal seile i Østersjøen er det et eneste stort øyrike fra Kalmar til Arholma, fra Mälaren til den Finske bukten. Hele området er et konglomerat av forskjellig topografi som kan få den mest durkdrevne seiler til å bli våt i blikket og yr av forventninger. Min oppfordring er; kom å sjekk forholdene selv!!!!!!!!
Ferden fra Trosa gikk en snau nautisk mil sør hvor vi lå i en lun lagune på svai. Det var laber vind med litt regn i luften om natten og noe ut på neste dag, et forhold som var direkte medvirkende til vårt valg å tilbringe store deler av dagen under dekk. Ca kl 18 letter vi anker og seiler noen timer til det blir mørkt og vi finner nok en lagune, inneklemt i et konglomerat av øyer hvor det i stor utstrekning var begrenset mulighet til å gå i land pga fuglereservat / fugelskydd. Vi tar tidlig kveld og likeledes tidlig morgen. Det er slutt på ”kø” seilingen vi opplevde noen dager i Stockholmsskjærgården, ser knapt en båt hele formiddagen. Vi lister oss ut mot storhavet fordi vi hadde ambisjoner om å seile 30 nm til Harstena sør i Småland. Vi kar fin bris et godt stykke, men så mørkner det til for alvor og i løpet av få minutter endrer vindretningen 180 grader og vindstyrken øker til 12-14 m/s. Vi har etter hvert blitt gode på å lese været. I forkant av regn, spesielt styrtregn, kommer det ofte sterk vind. Også denne gangen. Vi hadde heldigvis revet seilene og skipperen hadde tenkt ut en plan B. I et forrykende regnvær med dertil sterk vind fikk vi søkt ly i en naturhavn på en av de ytterste øyene i denne delen av skjærgården. Etter en drøy time løyer det og vi må bare ta til etterretning at den gode og riktige vinden var borte. En lang og strabasiøs kryss ble valgt ut mot en snartripp innom Oxelösund – hvor vi bunkret og traff igjen Jan og Bjørg. Etter en prat og en kaffetår seiler vi videre sør vest og tilbringer natten på svai i le bak Hargø. Torsdag morgen/formiddag er rolig og vi letter ikke anker før ut på dagen .Mannskapet hadde ønske om å se nærmere på Arkö, som også ligger på veien ned til Harstena. Vi seiler i svak vind og ettersom tiden går og mørket faller på må vi reve seilene og starte motoren for å nå fram til Arkö. Vi ankommer i stummende mørke, en selsom opplevelse i et farvann hvor man ikke er kjent, som er stappfullt av skvalp og grums, men kartplotteren er suveren godt assistert av fyrlykter. Fredag settes seil med mål om endelig å nå Harstena. Med en vind nesten rett mot vår seilerettning blir det en del motring i dette farvannet hvor det er risikosport å gå utenfor den merkede leia. For å nå Harstena må man faktisk forlate hovedleia, og kursendringen gav oss anledning til å oppleve en flott seilas på noen timer fram til målet. I sundet hvor det er avmerket gjesteplasser var det fullt på de plassene hvor det var dypt nok for seilbåter, så vi måtte se oss om etter andre løsninger. Vi ser at det går inn en stor lagune fra øyas nordside. Det er noe skvalp og litt trangt, men etter å ha tråklet oss fram på 2 meters dyp i Åboland er dette ingen utfordring. Vi finner en plass godt i le for sør og vestavind hvor vi ligger på svai. Lørdagen bruker vi til å ”knerte” til land og ta øya i øyesyn. Til mannskapets store fortvilelse er det ikke mer batteri igjen på fotoapparatet så vi får ikke vist dere noen bilder fra Harstena, men vi anbefaler å ta en tur innom hvis man er på de kanter. Vi erfarer at det vi har lest om stedet ikke er en overdrivelse. Godt bevart bebyggelse, pitoreskt, velorganisert faktisk med en kiosk ( hvor de ikke tok kort) og en restaurant ”Loftet” hvor spesialiteten er lokale fiskeretter. På ettermiddagen letter vi anker og vi får en frisk lens – medvind på 10-12 m/s – er kjempekos. Grete leser høyt, vi merker nesten ikke vinden, kursen går inne i skjærgården så vi er ikke plaget av bølger – kan man ha det bedre. Mannskapet har bestemt av vi skal tilbringe kvelden ved slottsruinene i Stegeborg og slik blir det. Vinden holder nesten helt fram. Regnet tok oss igjen ca 2 nm før Stegeborg slik at motoren fikk bli varm også i dag. En fin plass med gode gjestehavnsfasiliteter. På samme sted ligger Stegeborg slottsruiner som er vel verdt en titt. Helt fra vi våkner - av knaking og braking i båten - er dt sterk vind denne dagen. Inne på marinan som ligger i le for vinden har vi kuling hele dagen med opp i 18 m/ s i kastene. Vi ligger med hekkfortøyningen på bøye så avreisen må planlegges og times mellom vindkastene, men det går greit. Vi er samkjørte og begynner å få noe erfaring med dette nå. Fra Segeborg til Mem har vi stødig melloom 15 og 20 m/s rett mot så seilene ble ikke benyttet og motoren ble varm også i dag. Vel framme er det god plass til fortøyning inn mot den første slusen. Vinden er fortsatt sterk men vi ligger litt i le slik at vi kan ta kvelden med ro uten å bekymre oss for fortøyning og fendring mm. Vi har forøvrig ekstra god samvittighet i dag da vi reddet forseilet til en båt som hørte til på Stegeborg marina. For oss så det ut som om furlex systemet må ha røket i vindkastene for pluttselig sto hele forseilet ut, blafret og smalt så ale i marinan måtte både se og høre dette. Tros det var det ingen som gjorde noe for å rette på elendigheten. Vi lå på den andre siden av marinan men fikk på oss et anstendig antrekk, tok med tauverk og fikk surret seilet tilbake på forstaget, bunnet og sikkret dette før noe skade hadde skjedd. Vi varslet hamnekaptenen at eier burde varslet og følte at vi hadde gjort vårt.
I morgen sluser vi fra Mem opp til Søderkøping hvor vi lar båten ligge mens vi er tilbake i Oslo en ukes tid for å gifte bort Gretes datter Monica 22. august.